Forresten var de alle sammen enige om at det nye
klasseværelset var mye mindre koselig enn det de hadde
i fjor. Det lå rett vegg i vegg med rektors kontor, og så
hadde de satt inn to store glass-skap på den ene
veggen, fulle av utstoppede fugler, og alle de ekle greiene
til adjunkt Røring. Hva skulle nå de med alt dette
skrotet? Og det skapet var dessuten bare til å slå ut
rutene på og få ekstra bråk med! Kunne ikke han
Røringen pille med seg de fillesakene sine ned på
laboratoriet? Og den fine ovnen fra i fjor, den med det
løse skjermbrettet som veltet med sånt øredøvende
leven bare en så vidt kom bort i det — og askeskuffen
til å grise utover med — alt dette var jo nå forbi med
denne kjedsommelige magasinovnen som de hadde fått.
Ja, om det så bare var veggtavla, så var den — — —
— Stille, gutter! Se til å komme dere på plass — etter alfabetet.
Overlærer Sømme sto plutselig midt oppe i virvaret, akkurat som før. Lorgnetten langt nede på nesen, pennen bak øret — og jamen hadde han ikke den samme gule frakken også!
Anton Bech fikk bena til seg, og Simon Selmer forsvant ned ved siden av Jens Rasmussen. Men da alle hadde skubbet og flyttet og hvisket og trettet seg ferdig og satt stille på plassene sine, sto det en fremme ved ovnen og stirret hjelpeløst på overlærer Sømme.
— Hva er du for en fyr? spurte overlæreren.
— En ny gutt! brølte hele klassen på en gang.
— Hva heter du?
— Abraham.
— Da du sannsynligvis neppe er den bekjente patriark av samme navn, må jeg be deg om etternavnet også, min venn!
