Bokhandler Mæland nord i byen hadde utpå vårparten fått hjem en samling indianerfortellinger. Noen var tynne og kostet førti øre, andre var tykkere og kostet åtti. Med skrikende fargeglade omslag lå de og lyste og lokket i det vesle lurvete butikkvinduet til Mæland, og titlene var nok til å gjøre en kriger selv av den spakeste: «Wicondera, den hvite ørn», «Bloddrikkeren på Tonga Tabu», «Urskogens snikende slange», «På liv og død» o.s.v., o.s.v.
Oppe på skolen gikk rektor og lærerne og var bekymret fordi guttene fra tredje og til og med sjette middel var begynt å ta det så merkverdig lettvint med skolearbeid og lekselesing. Og på lærermøtene om lørdagene spekulerte de svært på hva dette kunne komme av. De kunne nå bare tatt seg en tur nord i byen til Mæland — der hadde de funnet løsningen på gåten.
Alt det guttene kunne spare sammen av penger, alt de kunne tjene på å gå ærender, på fødselsdagsgaver og lignende forsvant i det store sluket. De spinket og sparte med innett energi inntil de hadde samlet sine førti eller åtti øre — og så sporenstreks av sted til Mæland etter en ny indianerfortelling.
I fjor var det frimerkedilla som hadde rast blant guttene, og i år var turen altså kommet til
