Så nå satt de der alle femten på kasser og tomtønner
oppe på brygga til Preuss – helt matte av skuffelse
og sinne. Nå når alt hadde laget seg så bra også, alle
hadde fått lov hjemme og været var strålende fint!
Finne på noe annet –? Ja, men hva?
Det var ingen som hadde framferd til noen ting.
– Vi har jo tjuefemøringene, slengte Kristian Haasted ut.
– Ja-a.
– Men – æ – det er ikke sikkert at . . .
– Jeg må hjem og spørre først.
Noen torde uten videre beholde pengene og bruke dem opp. Andre vågde ikke før de hadde spurt hjemme.
– Men om vi nå får lov – hva skal vi så bli enige om å bruke dem til?
– Ja for vi finner på noe sammen, dere.
– Det er jo Sankthanskveld . . .
– Ja-a!
– Jeg syns vi skulle gå hjem og lese, jeg, sa Simon Selmer.
– Naturligvis – pugghesten!
– Det er bare rart at ikke zeloten har bøkene med seg – så kunne han pugget ute i steinbruddene!
– Jeg har helt fra Tredveårskrigen igjen i historie, sa Simon. – Og historie er det første faget i muntlig.
Simon hadde alltid en egen evne til å spre misstemning. Nå satt de her så fredelig uten tanke på skole og eksamen. Hadde det ikke kjentes rent som en lettelse med denne turen til steinbruddene!
Og så skulle han naturligvis komme med det straks!
Guttene satt tverre og tause, fordypet i sine egne bedrøvelige tanker. I år var det jo nemlig selveste
