bedre du. Ja, for regn sliter jo på klærne. Særlig på buksene.
Nå lo mor og far en lang stund. Endelig sa mor:
– Ja, Svend, i morgen skal du få regnkappe. Mor har akkurat bestemt seg for det. Vi skal sy om den gamle regnkåpa til Johanne. Det er sånt prektig stoff i den.
Svend fór opp i senga og skrek:
– Mor! Skal jeg få regnkappe, mor?
– Ja visst skal du det. Men nå må du vær så god sove!
Det var så heldig at de akkurat hadde Store-Tilla sypike i huset. Og neste dag ble Johannes regnkåpe sydd om til Svend av Store-Tilla.
– Det er utrulig med sånne guttunger, sa Store-Tilla, da hun hadde prøvd kåpa på Svend, – de er mye større enn en tror. Sammenlignet med pikene. Se her! Det er ikke stort å gjøre med kåpa, den passer nesten. Bare vi tar av beltet og flytter inn litt på knappene, så er’n fjong, gutten!
Det var litt snakk fram og tilbake om de skulle forandre noe på håndleddene og kragen. På begge steder var tøyet skåret ut i runde tunger og brettet ut til en krans liksom. Ved håndleddene var det dessuten en innvendig gummistrikk. Men Store-Tilla fant en sånn forandring helt overflødig. Det var både sent og unøttig! mente hun.
Svend så selv på håndleddene og nedover den brune kåpa som rakk ham nesten til skoene. Det var jo så mange slags regnkapper. Akkurat en sånn som denne hadde ingen andre gutter. Men det var jo en regnkappe! Bare en ting – :
