Men Peter skjønte på Stina pike at hun visste noe.
Og ut på ettermiddagen gjorde han seg et ærend inn
på pikeværelset med en løsnet bukseknapp.
– Du Stina du, – hva var det egentlig med de brevene og det blikkskrinet du? Og det derre utysket – fru Bergfeldt?
– Å, det er best ikke å snakke om det.
– Hun hadde altså plaget livet av ham?
– Ja, det hadde hun. Sammen med det trollet av en gammel pike hun har.
– Hun ja! Hun var fæl. Men hva sto det i de brevene?
– Har jeg lest dem kanskje?
– Nei, men du vet hva som sto i dem.
– Å nei. Jeg vet nok ingenting, Petermann. Det gale var nok bare det at gutten sjøl hadde lest dem og fått rede på ting som han helst ikke skulle visst.
– Du kan gjerne si hva det var, Stina!
– Det er ikke noe for deg å grave og spørre etter. Gammel synd og styggedom var det. Fru Bergfeldt, som liksom skal være så hellig, er et stygt og ondt menneske som lot sitt hat mot de døde gå ut over den stakkars guttungen.
– Hva slags hat?
– For mange år siden hadde fru Bergfeldt villet ha Finns far til mann. Det fikk hun ikke. Og derfor hatet hun moren hans. Og så stelte hun gutten hennes deretter – da han flyttet til henne.
– Og Finn visste om dette altså?
– Ja. Det er sannelig ikke rart at han ble en sånn fæl gutt!
– Å – nå tenker jeg du skal få se at han blir til noe stort jeg, Stina. En viking – eller Tordenskjold –!
