Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/77

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Peter hørte Stina brumme, men sprang av sted og bort til Svend Bugge.

Litt etter sto Peter og Svend sammen nede ved fiskebrygga. De var meget betenkte. Innerst inne var de litt redde.

Oppe på høyloftet hadde de sittende en forbryter som var ettersøkt av politiet. Og som de skulle hjelpe!

– Du Peter du! sa Svend endelig.

– Ja –?

– Vet du hva vi gjør? Vi går opp til Anton Bech og spør ham til råds.

– Men jeg lovte . . .

– Anton sladrer da ikke, vet du vel. Og dette greier vi ikke alene!

Anton Bech var heldigvis hjemme. Og oppe på værelset hans fortalte Svend Bugge alt om Finn Svanøe – om kullseilinga i Busundet og om at han nå satt hjemme på høyloftet hos Peter.

– Spring hjem med det samme, du Peter! sa Anton, – og få fatt på noe mat til ham.

– Naturligvis – det hadde jeg nesten glemt! sa Peter og rente på dør.

Etter en lang betenkning sa Anton Bech:

– Jeg tror vi skal gå opp til adjunkt Lange.

– Tror du det? Han kan være så forskjellig så, Lange.

– Han var liddeli real mot Finn Svanøe etter den premiehistorien.

– Ja, det var han . . .

De ventet på Peter. Omsider kom han.

– Nå –? spurte Anton og Svend.

– Han – han var så liddeli sulten . . . Peter var rent ute av seg.