Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/76

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Peter skvatt opp. Det banket igjen, forsiktig med fingerspissene.

Peter gikk bort og lukket opp vinduet. Det var belgmørkt utenfor.

– Er det noen der?

– Det er meg. Kom ut litt. Jeg er ute i portrommet. Det var Finn Svanøe. Peter kjente det som om han hadde støtt på et spøkelse.

I portrommet sto Finn Svanøe. Han sa ikke god dag eller noe sånt.

– Peter! Vis meg opp på det gamle høyloftet deres. Og skaff meg noe mat. Og om du kan – et ullteppe eller noe sånt. Jeg fryser så liddeli. Jeg satte fyr på vedbua vår i natt, skjønner du. Jeg måtte rømme altså – med Batticola. Men så fikk politi Loe se meg. Jeg gjemte meg oppe i pipa i bakeriet for de lette etter meg. Nå skal jeg komme meg bort i kveld. Men du må skaffe litt mat på høyloftet. Kan du hjelpe meg, Peter?

– Bare kom du!

Og Peter gikk foran over gårdsrommet og inn på det tomme høyloftet.

– Ikke et ord til noe levende menneske, skjønner du!

– Er du gærn!

Og Peter fór ut igjen.

Ute på gårdsplassen ble han stående litt uviss. Så gikk han først opp i kjøkkenet:

– Du Stina du! Det er den fattige gutten – kan du ikke gi meg en sånn kurv med mat igjen – .

– Vi kan da ikke fø på alle fattigguttene i byen heller, Petermann.

– Du gjør det nok du, Stina, så kommer jeg igjen og henter den om en liten stund. Han er så svinaktig sulten altså . . .