Det var Finn Svanøe.
Han hukte seg sammen på hoppet, tok sats og hoppet ut. Slank og lang svevde han gjennom lufta – lenge – lenge – inntil han myk og elegant bøyde kneet mot skien i nedslaget – og så igjen reiste seg.
Det var dagens lengste hopp – enda litt lenger enn adjunkt Langes!
Hadde det vært en annen gutt, ville hurraropene brust mot ham. Men siden det var Finn Svanøe, kom de liksom litt forsiktig.
Det var tre omganger. Noen gjorde det bedre, andre dårligere i de to neste omgangene. Men Finn Svanøe hoppet like langt og like fint alle tre gangene. Og da menneskemengden dro hjemover, nevnte alle Finn Svanøe som den gjeveste, ingen av de andre kunne sammenlignes med ham.
Og hele dagen og kvelden var Finn Svanøes navn på alles lepper, både guttene og de voksne roste ham i høye toner. Dagen etter skulle det være premieutdeling i gymnastikksalen, og at Finn Svanøe ville få første premie, var ingen i tvil om.
– – –
Om aftenen klokka ni satt dommerkollegiet sammen i rektors stue. Det var adjunkt Lange, kaptein Iversen, adjunkt Svenningsen, havnefoged Blomberg og kandidat Krag. Og så rektor selv som ikke skjønte seg et filla grann på skihopping, men som var med fordi han jo var rektor!
De satt og koste seg med toddyglass og satte opp premielisten etter de karakterene de hadde gitt. Om de to-tre første ble de enige med en gang. Men senere trettet de litt mer.
