Han spiste og drakk vann – det var fire flasker
drikkevann i båten – og så grep han årene og tenkte
han fikk prøve å nå land, enda så håpløst det så ut. Det
var hardt arbeid å ta seg fram mellom de tunge
isflakene, og strømmen bar imot ham. Men han strevde
og slet, bet tennene sammen og torde ikke tenke. Først
lenge etter la han merke til at han hadde bitt leppene
sine i filler.
Sånn drev han på, han visste ikke selv hvor lenge. Innimellom sov han, når trettheten overmannet ham, og hver gang han våknet, verket det i hodet og i hele kroppen. Matforsyningen minket stadig. Hendene hovnet opp, og ryggen kjentes som om den var gått tvers av. Da den ene åra knakk for ham, la han seg ned i bunnen av båten og gråt og bad til Gud og tenkte på far og mor der hjemme.
Så begynte det å brumme og summe så underlig omkring ham; det var som om hele drivisen sto full av folk og dyr som hoppet og sprang for ikke å falle i vannet. Bjørnene danset, og far hoppet, selv satt han i en mastetønne og så på, og mor ropte til ham og lo, – – – og ingen ende tok det. Av og til var det stille og borte, og da sto skipper Johnsen hjemmefra over ham og så snill ut og ga ham noe godt og varmt å drikke og klappet ham på pannen. Så kom dansingen og hoppingen igjen – men sjeldnere og sjeldnere – inntil han hadde arbeidet seg ut av feberen og slo øynene opp i en liten skipslugar.
En høy mann sto foran køya hans, og da han åpnet øynene, så han at det var skipper Johnsen hjemmefra. Han spurte hvordan det sto til, og så ga han ham varm kjøttsuppe å drikke. Smått om senn kom Aksel seg. Skipper Johnsen fortalte at de hadde funnet ham
