pakkisen og nådde omsider fram til hvalrossen som lå steindød oppe på et flak. Trett var han og hadde et svare strev med å få hvalrossen opp i båten. Etter mange forsøk måtte han gi det opp og bestemte seg for at han fikk ro tilbake til båten – nå var den forsvunnet bak et nes. Men da oppdaget han at drivisen langsomt hadde seget igjen omkring ham, tettere og tettere; nå lå han fast som i en skrustikke! Livredd prøvde han å gå fra flak til flak for å nå land, men han så snart at det lå et bredt, åpent stykke hav mellom isen og land.
Han kunne ikke tenke, han var lammet av redsel – han ropte av sine lungers fulle kraft:
– Far, far!
Han sprang tilbake til jolla, han slet i den, spente som en rasende i isflakene, men de rikket seg ikke. Han gråt og gråt og falt over ende i båten, gråt og gråt til han sovnet ved siden av den døde hvalrossen.
Da han våknet, drev han i sterk fart med båten omgitt av sigende isflak, som dreide og vendte seg og gikk rundt i strømmen. Sola sto lavt; landet var langt borte og knapt synlig. «Ellida» var ikke å se, rundt omkring ham var det is, bare is. På et flak akterut lå den døde hvalrossen, og straks husket han alt sammen og forsto hvor forferdelig stillingen var: isen hadde gått opp mens han sov! Isløsningen som alle ombord hadde ventet sånn på, ville bli hans død, – nå drev han i full fart ut mot det åpne havet. Det kunne ikke vare lenge før det var forbi med ham.
Han gråt ikke, men svetten haglet ned under lua mens han satt på tofta og gjorde seg opp dette. Han var sulten, men så kom han til å huske på brødkista og den ubrukte provianten som lå i båten.
