Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/23

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Nei, det nyttet ikke å gå sånn og fundere og tenke på dette spanskrøret så en følte seg rent varm bak. Den fineste tiden på året var det også, for nå drev far og rustet ut «Ellida» – skøyta nede på havna – til ishavsfarten! Og Aksel bestemte seg for at tingene fikk gå sin gang; – spanskrøret kom nok enten han grudde seg eller ikke.

«Ellida» hadde ligget avtaklet og lukket hele den lange vinteren igjennom med tunge snøfonner på hyttetak og dekk og isrand langs vanngangen. Nå hadde de skuffet vekk snøen, isranden var smeltet og presenningene tatt av. «Ellida» hadde våknet til liv igjen, det sang i takkel og tau, og far selv var ombord med Kristen bestemann og de to nye harpunskytterne for å gjøre båten klar.

Inne ved brygga lå skipsjolla, og den ene av de nye harpunskytterne – Hilmar hette han – var alltid så snill til å ta med Aksel, «skipper’n sin sønn», ombord. Og Aksel var med som en kar, snart oppe i tønna i masten, snart ute på baugsprydet, snart nede i rommet og så en sviptur utabords med malerkosten. Og etter hvert så skuta riktig staselig ut med de store, hvitmalte fangstbåtene som lå og skinte i sola.

Så fikk far det travelt i land oppe på kontoret hos konsul Aalhus, han akkorderte og undertegnet kontrakter, ordnet med penger og provianterte – og i denne tiden gikk far alltid med søndagstrøya på og var svært alvorlig. Men ombord var det liv og moro, og der ble Aksel behandlet som en voksen kar av de andre. Og når han balte med tønnene som skulle ombord, var med og strakk seil og heiste stenger og stag og grov og spurte om alt mulig, da glemte han tanken på spanskrøret også.