Det var noe i veien!
Han kjente det på seg når han gikk hjem fra skolen; det gjorde vondt sånn mellom brystet og magen, akkurat sånn som når en gruer seg. Far så alltid så besynderlig undersøkende på ham, og mor satt bekymret og skottet over til ham når de spiste!
Og det var vår og snøløsning, men likevel glemte han både kramsnøen og alle de fine skyteskivene som bare ventet på en velrettet snøball, – vide, viftende regnkapper og stramme, svartblanke paraplyer. Og når skoleklokka ringte ut om ettermiddagen, var han ikke nummer en ut av porten som før – i spissen for en hel hær av huiende gutter. Han sakket akterut, og med langsomme, grublende skritt gikk han og spekulerte på hva som var i veien.
Det var noe han hadde gjort. Det var klart. Kanskje far hadde fått høre noe om vindusruta hos baker Wollert? Eller kanskje byfogden hadde sladret til far om at han hadde gitt sønnen hans en herlig omgang juling borte i smauet forleden dag? Det merkelige var jo at far, som eller pleide å være temmelig snar med
spanskrøret, ventet så lenge denne gangen – – –
