Per gårdsgutt la straks i vei nedover igjen. Det var
midt i høyonna, så han måtte være hjemme igjen i
morgen tidlig.
Det ble noen herlige dager for Anton og Svend. De hadde hver sin dag til å lage mat og stelle i stand i teltet, og den som hadde dag, måtte gå hjem litt tidligere. Ellers var de ute med fiskestengene så lang dagen var. De gikk på hver sin side av elva, og kom de bort fra hverandre, så hauket de så det ljomet gjennom skogen – – –
– – –
Den tredje morgen gikk Svend for seg selv som vanlig. Han hadde gått en times tid og sto på en stor stein midt ute i elva. Vannet fosset rundt ham, men borte under land var det en kulp, der vannet sto dypt og kullsvart. Det gikk fisk der, og han slengte den ene blanke, rødprikkede ørreten etter den andre opp på land.
Det var så stilt og ensomt, bare elva med bjørkekrattet omkring, og tankene kom og gikk så lunt og fredelig. Sola stekte i nakken på ham og brente gjennom de tynne skjorteermene. Han sto akkurat og satte en ny mark på kroken, puslet og stelte med den og tenkte bare på denne meitemarken – da det knakte inne i krattet bak ham.
– Huff da! som du skremte meg!
– Hysj! hvisket Anton og stakk hodet ut fra buskene. – Kom her så skal du få se noe.
Svend satte stangen fra seg i krattet og fulgte etter Anton som la fingeren på munnen. De vandret av gårde gjennom det tette krattet som indianere på krigsstien – over stubber og myrhuller – i dypeste taushet. Anton foran og Svend etter.
