Jo da. Svend ble vist inn på det indre kontoret. Der
satt byfogden i stolen sin og så på ham over brillene.
– Er det deg, Svend? God dag – nå, hva er det du vil?
Svend sto litt ved døra og klemte lua. Så ble han glorød, han tok to skritt fram og ropte høyt som ute på gata:
– Jeg ville bare si at alle syntes det var lumpent!
– Hva syns – alle –? var lumpent?
– At Anton fikk 2,5 i matematikk muntlig!
– Jaså du?
– Ja. For Anton er den flinkeste i klassen i matematikk. Men det var seminarielærer Osvigs skyld. Lange ville gitt 1,5.
– Så du? Så det vet du?
– Jaha. Lange har sagt det selv. Til Svenningsen. Og Svenningsen har sagt det til far.
– Så-å?
– Og 1,53 er så nære på utmerket atte . .
– Det har du virkelig rett i, min gode Svend.
– Å kan han ikke få lov da –?
– Du er en hedersmann, Svend. Gå opp til Anton du. Han holder på å pakke kufferten sin til reisen i aften. Og jeg har sendt telegram til din onkel om at dere kommer begge to.
– Å –!
– Men si til ham at du skal få ta med denne her. Så kan dere skiftes om den.
Byfogden tok ned fra veggen en fiskestang med en svær snelle på.
– Det er første klasses saker dette, skjønner du. Jeg hadde tenkt å spare den. Men hvis du lover meg å være forsiktig med den, så . . .
