Side:Kvinnepanelet.djvu/10

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


1.1 Kvinner og lønn

FAKTA

I gjennomsnitt er norske kvinners timelønn 85 prosent av menns, selv om like mange kvinner som menn har høyere utdanning og er i lønnet arbeid. Kvinner i varehandelen tjener 80 prosent av menns lønn. Kvinner i finansnæringen opplever enda større forskjeller, der kvinners timelønn i 2008 utgjorde 65 prosent av menns timelønn. http://www.ssb.no/ssp/utg/200705/09/

Lønnsforskjellene mellom kjønnene øker i småbarnsfasen. Barn og omsorgsansvar virker negativt inn på kvinners lønnsutvikling.

”Om arbeidene er av lik verdi avgjøres etter en helhetsvurdering der det legges vekt på den kompetanse som er nødvendig for å utføre arbeidet og andre relevante faktorer, som for eksempel anstrengelse, ansvar og arbeidsforhold,” står det i likestillingsloven § 5.

Kjønnsdelt arbeidsmarked og lønnsforskjeller

Arbeidsmarkedet i Norge er svært kjønnsdelt. Kvinner og menn arbeider i ulike sektorer, bedrifter, yrker og stillinger. Lønnsforskjellene følger i stor grad inndelingen i kvinneyrker og mannsyrker: I yrker med mange kvinner, er lønna systematisk lavere enn der hvor det er mange menn, selv om yrkene krever like lang utdanning. Dette er en viktig grunn til timelønnsgapet mellom kjønnene.

I 2002 ble likestillingsloven skjerpet, og det ble tatt inn en presisering om at lønn skulle kunne sammenlignes uavhengig av om arbeiderne tilhører ulike fag og tariffavtaler hos samme arbeidsgiver. Lovgiverne mente altså at man skal kunne sammenligne for eksempel sykepleiere og ingeniører i en kommune.

Lønnsdiskrimineringen rammer særlig store og kvinnedominerte yrkesgrupper. Det er grundig dokumentert at blant annet helse,- omsorgs- og barnehagesektoren står overfor massive rekrutteringsutfordringer. Lønn vil være et viktig virkemiddel for å rekruttere unge kvinner og menn dit.

For å motvirke verdsettingsdiskrimineringen av kvinnedominerte yrkesgrupper må Likelønnskommisjonens forslag om et lønnsløft for de kvinnedominerte gruppene i offentlig sektor, følges opp. Offentlig sektor må ta i bruk lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde kompetent arbeidskraft.

Utfordringene med å skaffe nok kompetent personell i barnehage, skole, helse- og omsorgssektoren er store. I 2025 vil Norge mangle minst 71 000 årsverk, forutsatt uendret standard og dekningsgrad på disse tjenestene. Det kan bli særlig stor mangel på helsefagarbeidere, men det vil også være et stigende behov for leger og sykepleiere (SSB). Antall søkere til helsefaglig utdanning har gått ned de senere årene. Lav lønn kan være en del av forklaringen.

I dag får kvinner dårlig uttelling for høyere utdanning i offentlig sektor sammenlignet med privat sektor. Det slo Likelønnskommisjonen fast. Dette rammer minoritetskvinner i enda sterkere grad enn etnisk norske kvinner. Sosiolog Ida Drange viser i sin forskning at kvinner med minoritetsbakgrunn til tross for høy utdannelse fra Norge og god beherskelse av det norske språket, har vanskeligheter med å få seg jobb. I tillegg tjener de dårligere enn etnisk norske kvinner. Det kommer også i fram at kvinner med muslimsk bakgrunn er de største taperne hva angår lønn og arbeidsforhold.

Sosial dumping

Sosial dumping bidrar også til lønnsforskjeller. Det var i byggebransjen fagbevegelsen først avdekket sosial dumping og tiltak først ble satt i verk. Nå finner vi det også i helse- og omsorg (privat) og i rengjøringsbransjen. Det må i større grad fokuseres på tiltak som også sikrer kvinnedominerte sektorer/bransjer vern mot sosial dumping og useriøsitet i arbeidslivet.

Retten til heltid

Retten til heltid og en lønn å kunne forsørge seg selv og sine barn på er et viktig likestillingskrav. Det handler om kvinners deltakelse i arbeidslivet og problemer rundt uønsket deltid og småbrøkstillinger. Deltid er den viktigste grunnen til at kvinners årsinntekt i gjennomsnitt er 64 prosent av menns.

Mange arbeider deltid (673.800). 42 prosent av sysselsatte kvinner (ca 500.000 kvinner) jobber deltid. 13 prosent av sysselsatte menn (ca 173.000 menn) jobber deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene, eller fordi de vil ha bedre tid sammen med familien. Hovedproblemet har alle de som jobber deltid fordi de ikke får mer jobb/flere timer av sin arbeidsgiver (54.000). Disse kaller vi undersysselsatte, deltidsledige, eller sier at de jobber ufrivillig deltid. SSBs kriterier for å klassifiseres som undersysselsatt er snever, og det er grunn til å tro at det finnes store mørketall. Dette er arbeidskraftreserve som samfunnet sårt trenger.