Side:Kinck - Storhetstid.djvu/53

Nogen søker at holde igjen; de stanser op her. Og det er muligens islændingerne, som da gaar foran. Længst ute i Sturlungasaga faar vi saaledes et billede paa denne fare. Det kapitel handler om Sturla Thordssøn selv, Haakon Haakonssøn’s senere historiograf, da han kom til Norge fra Island og første gang søkte op kongen. Han faar tilslut anledning til at bære frem et lovkvad for kong Magnus (senere Lagabøter) og et om faren, Haakon Haakonssøn. Møtet ender med at han blir bedt om at sætte sammen farens saga og ogsaa kong Magnus’ (efter breve og hans egne vink). Det er en stemnings-vâr skildring, skjælvende fuld av dæmpet selvkultus og lykke; Sturla soler sig, det blir hele sagaens ømmeste avsnit, der er noget som minder om lignende situationer fra den italienske renæssanse 3–4 sekler senere, naar humanister smigres av fyrster, – eller f. eks. om Benvenuto Cellini, naar han gjør lykke ved en fyrstes hof, eller om Aretino i hans møte med kondottieren Giovanni dei Medici. – Men det indledes med en forklaring, hvorledes andre islændinger har baktalt ham hos kong Haakon – tiden var jo farlig fuld av rænker og troløshet, idet kongen gjennem intriger søkte at lirke Island over til sig som