er ikke alt, som skal til for at gjøre noget til kunst; der skal mer til. Eller menneskeskildringen: Haarek i Thjotta, Rørik, Haakon jarl, Olav Tryggvason – hele det kolossale persongalleri! Eller det overstadige humør, hvormed sveakongen tegnes i Olav den helliges saga! – Og saa i alle de andre sagaer! Der vrimler simpelthen av situationer og av skikkelser.
Den kjæmpekraft i aanden til at skape denslags mangler folkevisen. Den kommer avgjort til kort. Den er høigotik, den er uttryk for «storhetstiden». Men betegner forfald. – Desuten var det publikum, som danser, heller ikke saa godt som sagnemandens: det var distræt og fuldt av elskovstanker. Motivet maatte forenkles, som jeg berørte det under gjengivelsen av sagaens fortælling om de to søstre Thora paa Thingvellir-gaard: som dansevise vilde motivet gaat tapt av sin fine psykologi og det nænsomme spil, før Thora den yngre fandt sin elskede. Av ornamental-poetiske hensyn maa der skjæres bort; det gaar med visernes motiver og skikkelser som med utskurden langt oppe i avdalene: de forvanskes, «degenererer», saa én kan ha svært endog for at skimte ranken som ophav.
