Side:Kinck - Storhetstid.djvu/135

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Jeg minder f. eks. om Viga-Glum’s merkelige saga fra Nord-Island, sagaen om den høiættede Glum, som var i skyld med selve Olav Tryggvason (ogsaa behandlet i den beslegtede Reykdœla-saga, hvor han er en av hovedpersonerne, og indvandret fra Voss og Vestlandet – en saga om eros og utroskap og drap, om sauetyveri og hestekamp og krangel om jordteiger; en urolig, urgammel saga, skjønt præget iblandt virker endel slitt – kanske nedskrevet litt sent –, hedensk og gaar ikke av veien for noget motiv, fuld av rørlig og underlig snoet psykologi. Men denne saga synes mig enestaaende, forsaavidt den udelukkende bæres og sammennittes av heltens gode humør, som dog ikke paa noget punkt slaar brest i den episke holdning, det vil si: i alvoret; og dog er sagaens sjæl humør, man fristes til at si gaminhumør. Uten det faldt den fra hverandre i smaa og forskjelligartede skjærmydsler mellem ham og de andre; blev løs og anekdotemæssig, uten hovedhandling som den er og uten en central situation, hvorimot den bygges op og vokser. Sagaen har altsaa i steden faat en paatagelig sjæl; det er den som binder det hele sammen. Ti det er sagaen om en stor skøier, fuld av