Side:Kielland - Samlede Værker 1.djvu/150

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
XI.

Alle Frøknerne Sparre — de var fem — styrtede til Vinduerne.

„Det er Johnsen — Skolebestyrere — naa langtfra — jo det er! — det er Fattigforstanderen — tror du ikke, jeg kjender Johnsen; han har endda faaet ny Høstfrak — han kommer herop — Clementine — du har taget mine Mansjetter — jo du har — de laa paa Pianoet — han skal vist bare til Papa — Clara, Clara! du staar paa mit Slæb — han kommer herind — paa Visit — o min Gud! hvem har taget mine Mansjetter!“

Fru Sparre grupperede dem i en Fart; Gadedøren blev aabnet —; en aandeløs Spænding i Stuen; — Frøken Barbara — den ældste — skulde sige: „kom ind!“ — hun var ganske bleg af Sindsbevægelse og alle stirrede paa hende. Da bankede det; men det var paa Studereværelsets Dør, Provsten raabte — „kom ind“ man hørte Døren gaa og en dæmpet Samtale begyndte i Sideværelset. —

„Hvad sagde jeg? — han skulde til Papa — det sagde jeg ogsaa — hvorfor for du da omkring som du var gal efter dine Mansjetter — jeg for ikke omkring — jo du gjorde — hys! hvad mon han vil Papa?“ — sagde Fru Provstinden.

Alle forstummede, men man kunde alligevel ikke høre noget af den dæmpede Samtale derinde.

Kandidat Johnsen var kommen, for at bede om Tilladelse til at prædike næste Søndag. Provsten havde for nogle Uger siden været saa venlig at love ham —

Provsten mindedes godt sit Løfte, og det var ham en Glæde at indfri det. Han vilde ogsaa takke, fordi Kandidat Johnsen var saa snil at lette en gammel Mand i hans Embedsbyrder.

Ja — hvad nu det angik — svarede Skolebestyreren — saa vilde han ikke lægge Skjul paa, at det ikke saameget var dette Hensyn, der bevægede ham; tvertimod det var af rent personlige Grunde, han ønskede at tale til Menigheden.

Det kunde Provsten saa godt tænke sig, at han som Skolebestyrer kunde føle Trang til at henvende nogle Ord til de Forældre, hvis Børn vare ham anbetroede.

Heller ikke derom vilde Kandidat Johnsen tale. Mangt og meget kunde trykke en Mand, megen tung Byrde kunde hvile paa Sindet; det var bedst at lette sin Samvittighed ved at fremtræde ærlig og sand.

Provsten fandt meget Behag i denne Anskuelse. Det var en Christens og endmere en vordende Præsts første Pligt at være