Side:Kielland - Samlede Værker 1.djvu/10

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent
12
NOVELLETTER

„Med Fornøielse: hvilken Dans ønsker De?“ svarede hun, idet hun bestræbte sig for at tale i Dametone.

„En Française?“ — for de ere saa lange, tænkte Ole.

„Anden Française er ikke optaget,“ svarede Frøkenen.

„Og en Gallopade?“

„Ja — Tak; første Gallopade!“ svarede hun lidt nølende.

„Og en Polka?“

„Nei, nei! ikke mere!“ raabte den Lysegrønne og saa paa Ole med Ængstelse.

Idetsamme kom Hans i fuld Fart: „Aa! hvor heldigt, at jeg fandt Dem, Frøken! — men i hvilket Selskab!“

Dermed trak han paa sin elskværdige Maade den Lysegrønne med sig for at finde hendes Tøi og slutte sig til den andre.

„En Française og en Gallopade; men ikke mere — jaja! jaja!“ gjentog Fætter Ole. Han stod som fastgroet paa samme Plet. Endelig mærkede han, at han var alene. I en Fart greb han en Hue, listede sig ud ad Bagveien, sneg sig gjennem Haven og krøb saa med stort Besvær over Havegjerdet ikke langt fra Porten, der stod paaklem.

Han slog ind paa den første Fodsti gjennem Marken, idet han fæstede sine Øine paa Præstegaardens Skorstenspiber. Han havde en svag Fornemmelse af, at han blev vaad tilknæs i det høie Græs; derimod mærkede han slet ikke, at Sorenskriverens gamle Uniformshue, som han havde været saa heldig at trive i Farten, vaklede rundt paa Hans Hoved, indtil den kom til Ro derved, at den store Skygge gled han ned over Øret.

„En Française og en Gallopade; men ikke mere! — jaja! — jaja!“ —

— Det var temmelig sent paa Natten, da Hans nærmede sig Præstegaarden. Han havde fulgt Doktorens Damer hjem, og nu gik han og gjorde op Dagens Regnskab.

„Hun er lidt sky; men det kan jeg igrunden godt lide.“

Da han bøiede af Veien ved Præstegaardens Have, sagde han: „Hun er forbandet sky, næsten mere end jeg synes om!“

Men da han gik over Gaardspladsen, badte han paa, at knibske og lunefulde Damer var de ufordrageligste, han vidste.

Sagen var nemlig den, at han slet ikke var tilfreds med Dagens Udbytte. Ikke saa, at han et Øieblik tvivlede om at være elsket; men netop derfor fandt han nendes kolde og tilbageholdne Opførsel dobbelt ærgerlig. Aldrig havde hun kastet Ringen til ham, ikke taget ham op i en eneste Tur, og paa Hjemveien havde hun talt med alle andre end ham. Men næste Gang skulde han tage det paa en anden Maade; hun skulde nok komme til at fortryde den Dag.