sa’e ho, „for daa faatt de ’ki mair veta, kor Medelen hass e“. – Desse Karadn raiste haimatt me dai Ti’endenn, som ho hadde gøve dai; men dai gøto inki ve nokon, at dai hadde vore hjaa henne, aa held inki ko ho hadde sagt. Trast dai komo haimatt, laga dai se te aa raiske aat Hydale. De va myki Skog der i Hydale i dai Døgo, aa de va Lykka daires, før daa saag inki han dai so skile held. No hava Hemsedølidn Stølsvegen sin over Hydalsosen, aa desse Karadn la’e se i Skoge me kor si Byrse tett attaat Vege som gaar over Osen. De for mange over der me Klyvja aa anna, men dai saago inki desse, som laago me Byrso; men desse saago væl dai aa kunna ha skote dai i Hel, nær dai hadde vilja. Endele raakte de ain Dag de va godt Ver, at dai vorto vare som ain Vatssputer før Hesteføta, men noko anna saago dai ’ki held. Aa derme heldt den aine taa dai paa detta aa klembde laust paa ai Von; men i Smelle so stupte Hesten dau’e, aa Hurdabak’en rulla taa Heste aa aat Aa’nn. Daa datt Hatten taa hono, aa den tok Aane, so dai alder saago han mair. No fanga dai Karen, aa fælt ille ve va han me di; de bar daa te aa trjugast ve han, um kor han hadde sin Medel, aa han vilde ’ki ut me di; men so dengde dai aa slo’o han so omogele, at han laut koma fram me myki utaa øllo Slago, som han hadde i vissa Gjøymslo baade i Hydale aa arestane; men nær han hadde synt dai noko aa inki vilde syne dai mair, so dengde dai han att paa Tima. Han prøvde daa aa segja, at han hadde noko negrave der aa der ikring, aa tenkte at han skulde faatt dai ifraa se; men kor han sa’e at han hadde noko, so trjuga dai han te vera me dit,
