taa di ra’e dai held. Kor Jolefta va ho raint ofre’og’e for Jolesvaino aa ofto der imyljo i Jolenn me. De va sjelda nokon Jolefta, at ho fekk sita ve Borde me hino, men ho maatte oftast liggje burti Sængenn aa leggje baa’e Høndebakadn atti Augo. Ain Jolefta ette de va myrkt gjekk ho Berit ut, aa de fylgde henne ai Gjente som aitte Gudbjørg. Derme sa’e ho Berit: „Gudbjørg! ser du de som e ser du?“ „E ser inki noko e“, svara ho Gudbjørg. „Ja so kom hit“, sa’e ho Berit, „so ska du saa sjaa ain gild’e Raig me Jolesvaina“. Ho sette daa vingstre Hønde si inn i Si’a aa ba ho Gudbjørg sjaa igjøno de Hole, som vart unde Arme hennar. Daa saag ho, de kom ri’ande ut or Ulshauge, ain stor’e Haug nordafør Bø, ai Ra so lang’e, at ho naadde radt aat Prestgarde, aa de e mest ain halv’e Fjordung. Dai hadde slike fine Hesta; aa dai børo se, saa de va Moro aa sjaa de, aa so hadde dai Sala paa Hesto sino, som va Skraml i, aa Milebaisl aa Bindsilgrimo va de paa øllo Hesto. Ette kort som rai um desse tvær, so paikte dai paa dai me Stavo sino, aa kor sin kvite Stav hadde dai i høgre Høndenn finne allesamne. – „Aa ja“, sa’e ho Berit, „i Kveld bli de væl ain orole Kveld før me“. Aa so vart de. Trast dai hadde sett se te Bords, saa komo dai inn, men de saag dai ’ki nokon a’n ell ho. Men dai klypte ho aa spennte ho, te ho maatte gaa ifraa Borde, aa daa va de fulle Stoga taa dai, so mest’e som ho tok, men likevæl hadde dai godt Rum, dai som hoyrde Huse te. Ho saag, at dai sette se innaat Borde, daa Ly’en gjekk fram att, aa ho saag, at dai aato aa drøkko ve Borde allesamne, men de synte inki paa Mate ell Drykke.
