Hopp til innhold

Side:Iliaden.djvu/134

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
lænken og gjøre den fast, saa alt maatte svæve i luften.
Saa meget større er min end guders og menneskers styrke.»
Saa han talte, og alle som en blev tause og stille
slaat av de myndige ord; ti kraftig og barsk var hans tale.
Endelig talte iblandt dem gudinden den blaaøide Pallas:
«Kronos' søn, vor far, du høieste hersker av alle!
Visselig vet ogsaa vi at vi aldrig kan kue din styrke;
aa, men det gjør os saa ondt for de kjække danaiske svende
som efter alt hvad de døiet av ondt maa helt gaa til grunde.
Vel, vi skal lyde dit bud og holde os borte fra kampen.
Ja, men et venneraad kan vi vel gi argeiernes kjæmper,
saa de ei alle tilhobe maa dø for at sone din vrede.»
Smilende svarte da Zevs, hin vældige skyernes herre:
«Fat dig, Tritogeneia, mit elskede barn. Mine trusler
var ikke ment for alvor. Mot dig skal jeg fare med lempe.»
Saa han talte og spændte de malmskodde hester for vognen,
rappe som flyvende fugler, med manker av bølgende guldhaar.
Rustningens flammende guld han spændte om brystet og fattet
svepen, et kunstverk av pureste guld, og steg paa sin stridsvogn.
Hestene gav han et rap, og de stormet avsted som paa vinger
midt mellom jorden og himmelens hvælv med de tindrende stjerner.
Frem til Gargaros kom han, til Idafj eldet som fostrer
vilddyr ved rislende bækker. Der har han en lund og et alter.
Der lot guders og menneskes far sine hester faa stanse,
spændte dem selv fra vognen og hyllet dem ind i en taake.
Selv tok han plads paa den høieste fjeldtop, stolt av sin hæder,
skuende ned paa troernes by og akaiernes snekker.
Rundt om i teltene nød akaiernes haarfagre helter
hastig sit maaltid og rustet sig saa for at ile til kampen.
Akslet da ogsaa de troiske mænd sine vaaben i byen.
Ringere var de i tal, dog stundet de, tvungne av nøden
efter at verne om hustru og barn i kjæmpende fylking.
Portenes fløier blev aapnet paa gap, og mændene ilte
ut tilfots og tilvogns under larmende rop og forvirring.
Da de omsider kom frem og møtte hverandre paa valen,
tørnet de modige pansrede mænd med skjoldene sammen.
Lanserne slyngedes ut, og de vældige buklede skjolde
støttes mot skjolde med kraft, og stridslarmen drønet saa vide.