6
O nei, jeg kan ei troe, De er saa slem! Er Deres Legem sygt? Forsmægter Deres Siæl? Saa at man ekter «Golla» Nødbud sender? Er maaske Deres Moder ikke vel? Er De kanhænde atter svag i Ryg og isender? Mulig har De Stakkel havt Migraine, som Dem fængslet har til Deres Seng? Nu jeg har det! En roman at Lafontaine rørte Deres Hjertes ømme Streng! »
Det lyse ansiktet inne i klokkehatten hadde fått roser, de blå øinene tindret skjelmsk — alltid raillerte fru Lucinde henne for hennes følsomme gemytt og hadde henne til beste fordi hun gråt med sine heltinner i romanene! Men pytt — hun så ikke skjevt til henne av den grunn, som mutter! Hun lånte henne like villig sine yndige franske bøker —
«Lesbet! Lesbet dog!»
Marthina skvatt op fra stolen og knakket på ruten vielsesringen — derute på gardsplassen stod hennes nve tyende med bæretre og spann, atter på flukt til vannposten!
"Men Lesbet . . .» Endelig fikk hun haspene av vinduet og slo det åpent, «Du må ikke forlate huset uten å melde mig det, Lesbet! Hvor ofte skal jeg mane dig! Kom inn igjen min pike! Fluksens!»
Uh det skarn, som aldri lærte mores!
