voll ved Botolfsmesse; men dette spilte en ringe rolle ved siden av lagtingene i Oslo og Hamar, som blev holdt til andre tider. Endelig skal jeg gjøre opmerksom paa, at de paa Østlandet i middelalderen forekommende 24-mandsdomme synes at tyde paa en lagrette paa 24 mand, som ogsaa findes i to haandskrifter av Landslovens Borgartingsutgave[1].
En jevnførelse av Hk 3 og L I 3 viser forøvrig, at flere bestemmelser, i F I, som blev utelatt av Járnsiða, er optat i Landsloven og Jónsbók; dertil hører de strenge politiretlige regler om faste og forbud mot drik, som erkebiskop Øystein hadde indført (se F I 3), og som neppe har smakt Gulatingsmændene eller Østlændingerne bedre end Islænderne; det er derfor sandsynlig, at disse først er indført med Landsloven.
Med hensyn til lagrettens kompetence er Landsloven I 4 sterkt paavirket av Hk 3. Dens regler er saalydende:
»De mænd, som er opnævnt til lagretten, skal dømme lov om alle de saker, som dit er henskutt[2] og der er lovlig frembaaret. De saker skal først paadømmes, som er henlagt til lagtinget efter lovbokens regler og som er de største[3]; derefter de [saker], som dit er stevnt og alle
- ↑ Bh = AM 74 kv. fra ca. 1350 og Bl = Sth. Kgl. Bibl. C 14 kv., hvor iij er utradert og forandret til ij tylftir, se NgL II 14, note 20.
- ↑ at þingskotum rettum er fra F I 2 optat i nogen hdss. av Landsloven, men hører ikke hjemme der, likesaalitt som i Hk, da de gamle tingskotregler er avskaffet av Landsloven.
- ↑ Þeir menn sem i logrettu eru nefndir skolu dœma log um þau mal oll er þingat eru skotin ok þar eru loglega fram boren; þau mal skal fyrst dœma er til logþingis eru logð eptir þui sem bok segir ok stœrst eru. Hvad hermed menes har vistnok været uklart. Leggja til lǫgþingis brukes nemlig om parternes overenskomst om at forelægge sin tvist for lagtinget, her det tredie alternativ. Jfr. dog L I 6 og 12.
