Og det samme er det altså at Gustav Storm har præsteret
i 1895, som ovenfor nevnt, og det tiltrots for, at dav.
norsk arkivfullmektig, senere riksarkivar Huitfeldt(-Kaas) i
1886 i Dansk Hist. tids. V r. 6te binn (hvor han side 189–95
anmeller Heises verk) er ute med en beriktigelse.
Skjønt ellers kjennt som en pietetsfull genealog begår han
den uhyrlighet at påstå at fru Ingegerd må ha tat feil i
sin angivelse av slektskapet til Sigurd Jonssøn, og påstår at
Langes tavle i ett og alt er riktig.
Men var det noe denne gamle adel var stiv i, så var det sikkert i sine innbyrdes slektsskapsforholl. Det kunne sikkert komme den dyrt at stå, om den ikke det var, såmange innviklete utarv-skifter som der på den tid opstod. Og at hun, ikke Huitfeldt(-Kaas), bar rett – skal da søkes vist i det følgende.
Uheldigvis har Gustav Storm ikke angit kilde. Men dette om »Gudrun – en datter av Alv Haraldssøn Bolt« synes nu at stå i fare for at bli gjængs historisk opfatning.
Således har L. Daae to ganger berørt emnet, første gang 1874 i sin avhandling om Inger Ottesdatter (N. hist. tids. I, 3, side 275), men har dog ikke her anledning til at si noe om dette slektskaps nærmere art. – Annen gang (1895) sier han i samme tids. III, 3, side 221: »Alv Knutssøns gods i Norge berodde væsentlig paa arv efter den rike mormor, Katarina Jonsdatter, av hvis tre døttre (med Alv Haraldssøn Bolt, død 1412) hans mor hadde været den ene«, Dette sisste er riktig nokk, at hans mor Agnes (gift med Knut Jonssøn) var den ene. At Gro (gift med Matts Jacobssøn Rømer) var den annen, er likeså sikkert.
Men nu den tredje?
Om hende uttaler (1878) i N. hist. tids. II, 2, side 68 Yngvar Nielsen sig ganske annerledes usikkert eller forsiktig. Der står: »Han (Erlend Eindridessøn) var gift med en Gudrun (av Bolteslekten?)«
Det merkes her, at både Daae og Y. Nielsen hadde andre formål enn arveforhollet til Sudrheim-ætten som emne, og ingen av dem kom derfor naturligvis inn på nøiere at granske spørsmålet, slik som det her er stillet. Men begge synes at ha godtatt det første utsagn i emnet, nemlig i N. Saml. (4to), IV, side 110 – som sikker historisk kilde (G.
