En av Reformasjonstidens[1] mindre tiltalende stilistiske
eiendommeligheter, de overflødige tautologier, ofte bestaaende
av et fremmedord og et dansk, gaar igjen i uttrykk som
»brøst oc defecte, »corrigerit oc forbedrit«, men brukes
ikke til overmaal.
Forfatteren av Kristian 5.s fortale har hatt Kristian 4.8 liggende foran sig. Han meddeler at Kristian 4. foretok sig »Norgis lov, som for hans Kongelige Regærings Tid hafde været saa tvilagtig og mørk, saaledis at forklare, forbedre og udi god Orden sætte, at den baade af Dommerne og Parterne letteligen kunde forstaais og følgis«. Dette er et tildels ordrett citat fri Kristian 4. Man kan vel slutte derav at han fullt bevisst har villet gjøre sine saker anderledes.
Kristian 5. begynner med allmindelige betraktninger. Gudsfrykt og rettferdighet er de to hovedpiller, hvorpaa lande og viker befestes, Likesom Gud hadde gitt en stor anledning i disse nordiske land til gudsfrykt gjennem reformasjonen, saa var det fornødent aa beskikke saadanne love, at rettferdigheten kunde beskjærmes. – Denne betraktning er sikkert nok en videre utførelse av Kristian 5.s valgsprog pietate et justitia. Disse ord skulde altsaa ligge gjemt i loven, Det nye enevelde søkte vel overhodet paa sin vis aa befeste sig ved den nimbus, som kunde fremkalles ved det hemmelighetsfulle Man tenker jo lett paa den hemmeligholdte kongelov[2].
Derpaa følger den sats, at om alle var rettsindige og vilde nøies med det dem med rette tilkom, gjordes ingen lov fornøden. Men loven settes for at de rettvise og fredsommelige man nyde deres rett. Dette hadde nu de gamle konger meget vel og grundeligen overveiet – og saa følger en rettshistorisk oversikt, som ikke hadde kunnet tenkes paa Kristian 4.s tid, og som viser at man var kommet over i Pufendorfs og Stiernhööks tidsalder. De gamle love føres nu i temmelig høi grad kongerne til inntekt; men
