Vi har altså to helt forskjellige beretninger, en i Egilssaga,
gjentat i stadig mere avdæmpet form i Snorres to
historiske arbeider, og med rot i Are Frodes verk, om at
Harald Hårfagre tok odelen fra bønderne og at hans søn
lot dem få den igjen for å bli konge – en anden i Fagrskinna
om at kong Harald påla kopskat og at hans søn
i nogen deler av landet omla denne til leding. De må prøves
hver for sig, og nogen forsøk på å forbinde dem eller
forene dem nytter det ikke å ville indlate sig på.
Hvad først Fagrskinnas skatteberetning angår, er den i og for sig høist usandsynlig. I Danmark – hvis statsordning i det hele synes væsentlig fastere end den norske – kjender vi ingen fast skat før »studen«« i slutten av det 12. årh., i Absalons og Knut VI’s tid, i Sverige vistnok først endda senere, i England omtrent fra den samme tid (slutten av Henrik II’s regjering). I Norge selv møter vi mel- lem denne skatten – som altså skal ha været betalt i perioden ca. 870–950 – og Sverres og hans efterfølgeres tid ingen virkelig skat; ikke engang Svein Alfivasons nye byrder omfatter noget virkelig skattepålæg; først i slutten av det 12. eller begyndelsen av det 13. årh. ser vi en virkelig, fast skat innføres i Norge ved den omdannelsen av ledingen som da foregår.
Av avgifter som betaltes pr. hode og som altså skulde kunne kaldes »nefgildisskattr«, kjender vi – bortset fra sagnagtige og uklare beretninger av forskjellig slags – i Norge to. Det ene er den gamle biskops- og prestereidan fra før tiendens tid (se Gulatingsloven § 9), det andre er
bare i Heimskringla og Fagrskinna; de har den rimeligvis efter sin fælles kilde (der fins enkelte ordlydende overensstemmelser), en tapt Håkonssaga (se Indrebø, Fagrskinna), men har omskrevet den efter forholdene i den del av landet hvor de var best kjendt, Heimskringla efter vestlandske, Fagrskinna efter trøndske forhold.
