Side:Guldaaren (1912).djvu/130

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

doms forvildelser . . . Hvad hadde ikke disse to gode mænd gjort for hende? . . . . . Og før solen gik ned, skulde hun bli Wilhelm Harts hustru . . . Hvor verden var rik og underfuld! Pludselig kom der et skarpt og bekymret blik i hendes mørke øine. Hun lænte sig over til Fjeld.

—Husker du den lille detektiv ved Efraims hytte? Dan O’Kelly het han visst. Jeg har idag set ham tre ganger og nu sidst ved døren derborte. Saavidt jeg kan forstaa, er det en av os, han jager efter. Jeg kan ikke bli kvit hans marekatansigt, hvor jeg gaar. Og saa har han saa travelt med at skjule sig.

—Det har jeg længe ventet, sa Fjeld. Den amerikanske hjerne arbeider langsomt. Endelig er det altsaa gaat op for Dan O’Kelly, at Jaap van Huysmanns ven er en farlig mand. Det skulde ikke undre mig, om han har en eller anden arrestordre paa mig i sin lomme . . . . Kjære venner, fortsatte han og reiste sig . . . . skal jeg overvære vielsen, faar jeg nok ta mine forholdsregler. Ellers kan det hænde, jeg blir nødt til at sende avbud. Men la det være en hemmelighet mellem os, ellers kan Dan O’Kelly komme til at by os paa flere overraskelser . . . . Paa gjensyn i den tyske kirke!

Langsomt gik Fjeld ut av spisesalen, tok sit tøi i garderoben og kjørte op til 7de etage, hvor hans værelse laa. Der kom en opvarter gaaende. Fjeld stanset ham.