Side:Gerhard Gran - Norsk aandsliv i hundrede aar 3.djvu/163

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
157


Det er mere end firti aar siden jeg første gang traf ham, han var dengang knapt tyve aar gammel og den smukkeste mand jeg har set; han visste det ikke selv, — det laa ikke for ham at speile sig, hverken paa den ene eller anden maate, men for kameraterne var hans skjønhet sikkert med om at bestemme den magt han utøvet; han blev grundig forkjælet. — Vi møttes mest paa Irgens Hansens hybel, og naar Torp kom, avførte Irgens Hansen sig sin kjære slobrok og trak den paa Torp, gav ham den bedste sofakroken, stoppet den bedste pipen til ham; — og der sat han ganske selvfølgelig og uten anstrengelse og var midtpunkt; — han sa ikke saa meget, men det var hans bifald vi maalte os paa, hans smil vi fridde til, og naar han begyndte at ryste av sin indvortes latter, var det vor stolthet og henrykkelse.

Allerede dengang forbandt vi med Torps navn de forestillinger som man vagt og populært pleier at knytte til begrepet geni: intuition, oprindelighet, uavhængighet. Han gik tidlig sine egne veier og var alt som student langt inde paa det felt, hvor han skulde øve sin merkelige opdagergjerning, lyttet sjælen ut av sprogene og gjenskapte i kunstneriske former de klangbilleder han hadde oplevet, skrev græske vers og latinske, skjæmtefulde sagaer paa oldnorsk, smaa avhandlinger paa reformationstysk og baroktysk og fyldte os med beundring for disse kunststykker. Hans flid var overvældende, det var ikke mange timer i døgnet han ikke var fordypet i sine studier; legemlig var han derimot