Denne siden er godkjent
Det græt um Nòvine ute,
det dunkar i Vegg og smell;
ei Uro prikkar i Barmen:
er noko tids i Kveld?
Daa stansar Rokken braadt,
og Kroppen lyer stiv;
ho høyrer Stìg; det spring
som galdt det Sjæl og Liv.
Ho høyrer Stỳn og Sukk
og strøypte Andedrag;
ho høyrer Bøn til Gud
og liksom Hjarteslag.
Ho reiser seg og gjeng
uroleg att og fram
og krossar seg og bed:
«aa Jesus, du Guds Lam» . . .
Og Klokka gjeng so seint,
og Klokka gjeng so smaatt,
og Klokka døyr og stansar . . .
— «Aa gjer det fredt i Nott!»
