drakk sitt glass vin. Jeg spurte ham om grunnen, og min far svarte: «Jeg merket alltid at jeg blev i så godt humør efter vinen; det kunde jeg ikke være blitt, hadde den ikke virket stimulerende; men denne stimulans anser jeg for å være uriktig, og så sluttet jeg». Jeg minnes hvordan dette gjorde et uforglemmelig inntrykk på mig».
Det var ikke den lysende intelligens han hadde å gi sin sønn, men karakter, vilje, selvtukt, iherdigheten i trening og arbeide, omtenksomheten og forsiktigheten, som er tapperhetens bedre halvdel, tålmodigheten, pliktfølelsen i smått og stort, og det rettsinn og den følsomhet som særmerker hans samaritantjeneste i verdenskrigens spor.
Sakfører Nansen var i første ekteskap gift med generalmajor Sørenssens datter, søster av dikteren, biskop Jørgen Moes hustru. Hans annen hustru var Adelaide Johanne Isidore, født Wedel Jarlsberg. Hun var høi og kraftig, djerv og bestemt. Hun trosset sin adelige fars ønsker, dengang hun giftet sig, i sitt første ekteskap, med en bakers sønn.
Idrett var dengang en usømmelig ting for kvinner. Men hun trosset opinionen og gikk gladelig på ski. Hun gikk ikke av veien for noget slags arbeide, spadde i sin have som en kar, var sine gutters skreddermester til de var 13 år. Hun hadde hender som kunde allting, og sparte dem heller ikke, en utmerket dyktig husmor. Og midt i alt sitt husstrev fant hun sig tid til å øke sine kunnskaper og holde åndelige interesser vedlike. I særlig grad var hun interessert for historie.
Fra slik en mor hadde skjebnens genius et rikt tilfang å føie til de andre arvens gaver fra begge sider i slekten.
Da sakfører Nansen giftet sig med nenne, flvttet han til hennes eiendom Store Frøen i Vestre Aker, 3 km. nord kor Oslo.
3tore Frøen var en riktig landsens gård, med hester og kuer og griser og høner, skibakker rundt omkring og Frognerelva like ved, dengang en frisk ørretelv, med
