tjeneste, og nærte den største respekt og beundring for Nansens person.
Det var med disse idéer som med de svenske fyrstikker som «tändast endast mot lådans plån», — plånen i Fridtjof Nansens hjerne, der tok de fyr, slo ut i handling, blev polarforskningens to største førstebedrifter.
I februar 1890 la Nansen frem sin polplan i Det norske geografiske selskap i Oslo. Han gav først en oversikt over polarforskningens historie og sa så: — «Dersom vi gir akt på de krefter i naturen selv som her forefinnes og forsøker å arbeide med dem og ikke mot dem, vil vi finne den sikreste og letteste vei å komme frem til polen på. Det nytter ikke som de foregående ekspedisjoner har gjort, å arbeide mot strømmen; vi får se om der ikke er en strøm som vi kan arbeide med. Vektige grunner taler for at der er en sådan strøm.» Disse la han frem. Foruten Jeanetteekspedisjonens saker var der også andre ting som måtte ha reist samme vei. Et kastetre som eskimoene slynger ut sine fuglepiler med, men ganske ulikt de grønlandske, var funnet av en eskimo og bragt til dr. Rink. Det viste sig å være det slag som eskimoene i Aljaska ved Beringstredet bruker. Et tredje bevis er all den rekved som driver langs grønlandske kyster, og som er noget av en livsbetingelse kor eskimoene, denne rekveden viser sig å stamme fra Sibiria. Et fjerde bevis var mudder Nansen hadde samlet på drivisen øst for Grønland. Undersøkelser nar vist at dette og dets innhold av livsrester også stammer fra Sibiria, kra elvene der. Og strømmen måtte gå nordenlor Spitsbergen, altså over polhavet, hvad han sluttet også derav at kaver som gjorde sitt fremstøt mot polen nord lor Spitsbergen, støtte på sibirisk rekved som drev sydover ned fra polhavet.
«På samme vis må også en ekspedisjon kunne føres den samme vei,» sluttet Nansen.
Skuten som skulde gå denne veien var en ikke mindre viktig del av planen. Den Bkulde være liten
