Den av polferdene som fikk størst betydning for den fremtidige polarforskning, var den ulykkeligste av dem alle, Jeanette*ekspedisjonen, De Longs.
Det betydningsfulle «resultat» av den var at et par oljebukser og nogen andre ting fra Jeanette blev funnet pa sydvestkysten av Grønland i 1884, 3 år efter at Jeanette sank ved de Ny Sibiriske ser.
Professor Mohn skrev om dette i Morgenbladet i november 1884. Han antok at sakene fra Jeanette måtte na drevet på et isflak tversover polhavet, ned langs øst* kysten av Grønland og fulgt strømmen omkring Kapp Farvel op til Julianehaab.
Ved å lese den arktiske forskningshistorie var det tidlig gått op for Nansen at ad de veier og på de måter man hittil hadde forsøkt, var det vanskelig å fravriste de indre ukjente isegne deres hemmeligheter Men hvor lå veien?
Da leser han «tilfeldigvis» Mohns artikkel. Da slo det straks ned i ham at her var veien. Med strømmen tvers over polhavet, samme veien som oljebuksa.
Vi minnes den høstkvelden i Bergen året før, da han også tilfeldigvis hører oplest et telegram fra Nordennskiölds forsøk på Grøn!ands innlandsis. «Da slo det ned i mig som et lyn, planen var ferdig.»
Det er i denne ene hjerne disse «lyn» slår ned. Grønlandsideen, — fra østkysten på ski over innlandsisen, — var i det norske folks øine en selvmordsidé. I de 41/2 år idéen måtte vente, var der ingen som så nogen jobb i å komme ham i forkjøpet. Og den idéen som kom «rekande på ei fjøl» — eller et isflak — over polen, var i de 9 år den stod på bedding i Nansens sinn, ingen andre liebhabere til. Verdens største sum av polarerfaring — Englands geografiske selskap — trodde ikke på at de oljebuksene i Julianehaab innvarslet en ny stor œra i polarforskningen. Og det til tross for at de vurderte Grønlandsisens overvinner fullt ut efter for-
