Professor i zoologi R. Collett gav den vordende zoolog det råd å følge en selfanger op i ishavet, — han visste jo Nansen var en dvktig skytter og idrettsmann, — og der få sin første skole som descriptiv naturforsker, gjøre observasjoner og nedtegnelser over vind og vær, sjø og is og dyreliv. Forsynt med alskens utstyr og instruksjoner for sitt videnskapelige arbeide installerer han sig ombord i «Viking», en stor ny selskute fra Arendal, kaptein Krefting. «Viking» stod ut sundet forbi Torungene nettop da solen rant, den 11. mars 1882. Han så vemodig innover øene og oddene og åsene som gyllet i solstrålene — — —
Første våren han ikke skulde få plaske om mellem holmene og skjærene og ta imot trekkfuglene, ikke høre århanen buldre og gjøken lokke i den store skogen.
Det var som det blødde der inne i bringen.
Men foran lokket et nytt enda større eventyr: havet — og så langt der nord isverdenen.[1] Og havet tok mot ham. Det trådte sitt orgels pedaler med velde. Et præludium verdig Fridtjof Nansens inntreden i isens verden.
I svv døgns forrykende storm Vasker de i vei over det veldige Nordhav. Et vrak, mennezkeforlatt, rvker de forbi. Sjøene velter som berg over skuten, de seilte så storråen sprang.
Nansen som aldri blev sjøsterk led sjøsvkens kvaler i 5 døgn, da gav den sig, og med spenning skynder
- ↑ F. N.: Blant Sel og Bjørn.
