Han talte i 1905 til det største folketog landet har
sett, «en manende optakt til 7. juni».
Nasjonaldagen 1930 fikk sin vigsel, ikke fra hans tale, men fra hans liv i sum, Nansens saga, et stort lysende kapitel i Norges. Det lå opslått i oss den dag, en saga med billeder på, som aldri vil blekne — —
Vi minnes den gamle nordmannen i Australia, som imellem kom ned i nordmannslaget, han satt og så på billedveggen, øinene gled fra billed til billed, til de nådde Nansens, der blev de lenge, så sa han: «Når vi andre dør, blir vi borte og er glemt, men han der, han kan aldri dø, for han vil minnes så lenge der finnes mennesker på jorden.» Fra en fjern krok av verden hadde han fulgt med og vurdert. Han så klarere kanskje, nettop ved avstanden, det som raker op.
For oss her hjemme skal der avstand i tid til for å se hvad dimensjoner det fjell hadde som vi levde like innpå. Slik kom hans død på oss at vi må rygge tilbake, i trangen til å få oversyn. Den fjerninnstilling øiet har overfor den mann som er ferdig med livet, den hadde vi ikke her, han var midt i livets strøm, midt iblandt oss.
Ute på trappen til Universitetets midtbygning,
mellem søilene, stod kisten, dekket av Norges flagg.
Et menneskehav på minst 100 000 fylte universitetsplassen og tilstøtende gater og plasser. Det var gripende å se den tause defilering av barnetoget fra alle Oslos skoler forbi katafalken, — all musikk og hurraer forstummer, flagg og faner senkes, øinene søker og fastholdes ved den flaggdekte båre, skrittene blir kortere og stillere.
Precis kl. 13 drønner et tungt kanonskudd fra Akershus, det innvarsler to minutters stillhet, hver lyd forstummer, biler oz trikker stanser, alle spaserende stanser, alle hatter tas av, hodene bøies, — bare fuglesangen fra Studenterlunden og kurrende duer høres gjennem stillneten.
