han et lag som han skulde være både greve og konge,» sa han.
«Men hvor i heite helvete har du fått all rikdommen din fra, du?» sa han til broren.
«Bak døra,» sa han som eide kverna, han brydde sig ikke om å gjøre ham noen regnskap for det, han.
Men ut på kvelden, da han hadde fått litt i hodet, kunde han ikke bare sig, da kom han frem med kverna. «Der ser du den som har skaffet mig all rikdommen!» sa han, og så lot han kverna male både det ene og det andre.
Da broren så det, vilde han på død og liv ha kverna, og langt om lenge skulde han da få den også, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulde den andre få ha den til slåttonna; «for har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt op mat for mange år,» tenkte han. I den tiden kan en nok vite kverna ikke blev rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den; men den andre hadde vel voktet sig for å lære ham å stille den.
Det var om kvelden at den rike fikk kverna hjem til sig, og om morgenen bad han kjerringa gå ut og breie efter slåttekarene; han skulde lage til dugurden sjøl idag, sa han.
Da det led mot dugurdstid, satte han kverna på kjøkkenbordet. «Mal sild og velling, og det både fort og vel!» sa mannen. Og kverna til å male sild og velling, først alle fat og trau fulle, og siden ut over hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet og stelte og skulde få kverna til å stanse, men hvordan han snudde og fingret på den, så holdt kverna på, og om litt nådde vellingen så høit at mannen var nære på å drukne. Så rev han op stuedøren, men det
