gang og ropte: «Hør, du gamle Bukke-Berit, hvorfor sitter du så langt bak i kirken?» — «Å, jeg har slike sunde skor, far,» sa hun. «Å, du kunde ta dig et gammalt purkeskinn og gjøre dig nye skor, så kunde du komme likeså langt frem i kirken, du som de andre dannekvinner. — Forresten så må I betenke hvad for vei I går på; for jeg ser, når I kommer til kirken, så kommer somme nordenfra og somme sønnenfra; og det samme er det når I reiser fra kirken igjen; men I staner vel, og da spørs det hvor det blir av jer. Ja, hvem vet hvor det blir av oss alle sammen. — Så skal jeg lyse op om ei svart merr som er blitt borte for gamle prestemor. Hun har hovskjegg og hengeman og mere slikt, som jeg ikke vil nevne på dette sted. — Og så har jeg et hull på min gamle bukselomme, det vet jeg, men ikke I; men om noen har en lapp som kunde høve til hullet, det vet hverken I eller jeg.»
Denne preka var noen av almuen nokså velnøgde med. De trodde ikke annet enn at det blev en bra prest av ham med tiden, sa de. Men de fleste syntes det var altfor ille, og da det blev prostemesse, så klaget de på presten, og sa at slike preker hadde ingen hørt før, og så var det en som mintes den siste og leste den op for prosten.
Det var en meget god preken, sa prosten; ti det var ventelig at han hadde talt i lignelser om å søke lyset og sky mørket og dets gjerninger, om dem som gikk på den brede eller på den trange vei; og især, sa han, var det som han lyste op om den svarte prestemerra, en herlig lignelse om hvordan det skulde gå med oss til slutt. Lommen med hullet på, det skulde bety hans trang, og lappen var offer og milde gaver han ventet av menigheten, sa prosten.
