Side:Eventyr.djvu/71

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


at det lå der i digre dynger og hauger, og det var ikke én som skjønte et ord av alt det han skrev, for det så bare ut som kroker og kråketær. Men tiden led, og han fikk ikke greie på noen tyv. Så blev kongen kei det, og så sa han, at kunde han ikke skaffe frem tyven om tre dager, så skulde han miste livet.

«Den som skal rå, får ikke være for brå; en skal da ikke kare ut køla før mila er slukket,» sa kullbrenneren. Men kongen stod på sitt, han, og kullbrenneren skjønte det, at livet hans ikke var meget verdt.

Nå var det tre av tjenerne til kongen som vartet ham op hver sin dag, og disse tre hadde vært sams om å stjele ringen. Da den ene tjeneren kom inn og tok av bordet efter kveldvorden og gikk ut igjen, drog kullbrenneren et dypt sukk og så efter ham: «Det var den første,» sa han; han mente den første av de tre dagene han hadde igjen av livet sitt. «Denne presten kan mer enn mate sig,» sa tjeneren, da han fikk kameratene for sig selv, og så fortalte han at han hadde sagt at «jeg var den første, sa han.» Den andre, som vartet ham op næste dagen, skulde merke sig vel det han sa, og riktig nok, da han tok ut efter kveldvorden, glante kullbrenneren stort på ham og sukket sårt, og så sa han: «Det var den andre.» Så skulde den tredje legge merke til hvordan han bar sig den tredje dagen, og det gikk verre og ikke bedre; for da tjeneren tok i døren og skulde gå med kopper og fat, så foldet kullbrenneren hendene sine og sa: «Det var den tredje,» og så sukket han som hjertet vilde briste.

Han kom ut så skremt at han mest ikke kunde puste, og sa det var grei sak at presten visste det, og så gikk de