Side:Eventyr.djvu/69

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


og da han hadde solgt dem, ranglet han ut på bygata og så sig om. På hjemveien kom han i lag med granner og bygdefolk, og turte og drakk og pratet om alt det han hadde sett i byen. Det artigste han så, sa han, det var at det var så mange prester der, og dem gikk alle folk og hilste på og tok av sig lua for; «jeg skulde ønske jeg var prest jeg også, så hilste de kanskje på mig og; nå læst de mest ikke se mig,» sa han.

«Ja, er du ikke annet, så er du da svart nok til prest, du og,» sa grannene til kullbrenneren; «men nå er vi ute og ferdes likevel, så kan vi reise på auksjon efter gamlepresten og få oss en tår, og imens kan du kjøpe kappa og kragen,» sa de. Ja, de gjorde så, og da han kom hjem, hadde han ikke en skilling igjen.

«Nå har du vel både levemåte og skillinger?» sa kjerringa.

«Ja, nå skal det bli levemåte, mor,» sa kullbrenneren, «for nå er jeg blitt prest!» sa han; «her ser du både kappa og kragen!» — «Det skal du få mig til å tru; sterkt øl gjør store ord,» sa kjerringa; «du er like sæl hvad for en ende snur op, du,» sa hun.

«Du skal hverken syte eller kyte av mila før køla er kjølnet,» sa kullbrenneren.

Så var det en dag det reiste så mange prestklædde folk forbi hos kullbrenneren på veien til kongsgården, så de kunde skjønne det var noe på ferde der. Ja, kullbrenneren vilde være med, han og, og tok på sig presteklærne. Kjerringa mente det var vel så vist å være hjemme, for kom han til å få en hest å holde for en storkar, så gikk den vel i strupen, den tobakksskillingen han fikk for det