dig vel så du ikke spiller noe på mig!» Det gjorde gutten; men hvordan han bar sig at, kom han til å spille en dråpe på lenden. Så blev der et stort, stort vann, men ved de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet; likevel svømte den da til lands. Da trollene kom til vannet, la de sig ned for å drikke det tomt, og så slurket de i sig til de sprakk.
«Nå er vi kvit dem,» sa hesten.
Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på en grønn slette i en skog. «Klæ nu av dig hele rustningen og ta bare på de fillete klærne dine,» sa hesten; «ta så salen av mig og slipp mig, og heng alt inn i den store innhule linden her. Så skal du gjøre dig en parykk av granlav og gå op til kongsgården, som ligger her tett ved; der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til mig, så gå bare hit og rist på bikselet, så skal jeg komme til dig.»
Ja, gutten gjorde som hesten hadde sagt, og da han fikk på lavparykken, blev han så ussel og bleik og tufset å se på, at ingen kunde kjenne ham igjen. Han kom da til kongsgården, og bad først om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.
Men så spurte kokkejenta: «Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av dig den, jeg vil ikke vite av noen så stygg her inne.»
«Det kan jeg ikke,» svarte gutten, «jeg er ikke riktig ren i hodet.»
«Tenker du jeg vil ha dig her ved maten når du er slik da?» sa kokka; «gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen.»
Men da stallmesteren bad ham ta av parykken, fikk
