at han skulde kløve skallen på ham, om han ikke straks på timen sa hvor kongsdøtrene var henne.
«Spar livet, spar livet, skal jeg si dig det!» ropte kallen. «Østenfor gården her er det en stor haug,» sa han; «øverst på haugen skal du grave løs en firkantet torve, så ser du en svær steinhelle, og under den er det et dypt hull. I det hullet må du vinde dig ned, så kommer du til en annen verden, og der er prinsessene hos bergtrollene. Men det er langt og det er mørkt nedefter, og det bærer både gjennem vann og varme.»
Da soldaten hadde fått vite dette og det han vilde, slo han gamlingen løs av stokkeklemma, og han var ikke sein med å by velleve.
Da nå kapteinen og løitnanten kom hjem, undret de sig over at de fant soldaten i live. Ja, han sa hvordan det hadde gått til fra først til sist, og fortalte hvor kongsdøtrene var henne, og hvordan de skulde finne dem. De blev så glade som de alt hadde fått dem, og da de hadde matstelt sig, tok de med sig en kurv og alle de reip og tau de kunde finne, og gikk til haugen alle tre. Der skar de først løs torva, så som kallen hadde sagt; nedenunder fant de en stor, svær hellestein, og den var det ikke mer enn så de var karer til å bende av. Så skulde de til å måle hvor dypt det var ned. De skjøtte både to og tre ganger, men de fant ikke mere bunn den siste gangen enn den første. Til slutt måtte de skjøte i hop alt de hadde, både det grove og det granne; da kjente de at det rakk ned.
Kapteinen vilde først i veien, måvite; «men når jeg rykker i tauet, må De svinte dere og dra mig op igjen,» sa han. Det var både mørkt og stygt nedigjennem; men
