Side:Eventyr.djvu/165

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


«Gå du hjem igjen,» sa kongen; «prinsessene henger nå vel for høit for dig,» sa han. «Og så har jeg gitt ut så mange reisepenger, så det er ikke fler igjen idag. Du får heller komme igjen en annen dag.»

«Skal jeg gå, vil jeg gå idag,» sa soldaten; «reisepenger er jeg ikke nødig om, jeg vil ikke ha annet enn en dram på flaska og mat i taska,» sa han; men en dyktig matsekk måtte han ha, så mye kjøtt og flesk som han kunde bære.

Ja, det skulde han få, når det ikke var annet han vilde.

Så la han av gårde, og han hadde ikke gått mange milene, før han tok igjen kapteinen og løitnanten.

«Hvor skal du hen?» sa kapteinen da han så munderingen.

«Jeg skulde ut og friste om jeg kunde finne kongsdøtrene,» svarte soldaten.

«Vi skal så, vi med,» sa kapteinen; «og siden du har samme ærendet, kan du få lov å slå følge med oss; for finner ikke vi dem, så finner visst ikke du dem, min gutt!» sa han.

Da de hadde gått sammen en stund, tok soldaten av fra stor veien, inn på en gangsti i skogen.

«Nei, hvor vil du hen?» sa kapteinen; «det er best å følge allfarveien,» sa han.

«Det lar sig tru det,» sa soldaten; «men her faller min vei.»

Han holdt stien han, og da de andre så det, snudde de og kom efter, de også. Det bar langt og lenger enn langt bortigjennem, over svære moer og opefter trange avdaler. Til sist lysnet det, og da de kom helt ut av skogen, var det en lang, lang klopp som de måtte over, og på den