ter. Men det var ingen som kunde finne kongsdøtrene, eller så mye som få spurlag på dem.
Da nå alle de store og høieste i landet hadde vært ute, var det en kaptein og en løitnant som vilde i veien og friste sig. Å ja, kongen rustet dem ut både med sølv og gull, og ønsket dem lykke på reisa attpå.
Så var det en soldat som bodde sammen med mor si i ei lita stue bortenfor kongsgården. Han drømte en natt at han skulde ut og lete efter prinsessene, han med. Om morgenen sanset han ennu det han hadde drømt, og talte om det for moren. «Det kan gjerne være noe fanteskap som er kommet for dig,» sa kjerringa; «du må drømme det samme tre netter på rad, ellers er det ikke sætende.»
Men det gikk like ens de næste nettene, begge ganger kom den samme drømmen igjen: han syntes han skulde ut.
Så vasket han sig og drog på sig munderingen sin, og gikk op i kjøkkenet på kongsgården; det var enda dagen efter at de to andre hadde dratt avsted.
