Side:Eventyr.djvu/16

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunde bli riktig glad mere; «hadde jeg ikke dig igjen,» sa han til Askeladden, «vilde jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine.»

«Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg,» sa Askeladden.

«Nei, det får du ikke lov til,» sa faren, «du blir bare borte, du også.»

Men Askeladden vilde og skulde avsted, og han tagg og bad så lenge til kongen måtte la ham reise. Nu hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden sig om; han satte sig op på den gamle skabbete hesten, han. «Farvel, far!» sa han til kongen; «jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med mig brødrene mine også,» og dermed reiste han.

Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unda, så sulten var den.

«Å kjære vene! gi mig litt mat, så skal jeg hjelpe dig i din ytterste nød,» sa korpen.

«Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe mig stort heller,» sa kongssønnen; «men litt får jeg vel gi dig, for du kan nok trenge til det, ser jeg,» og så gav han korpen noe av nisten han hadde fått med sig.

Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt