veien sin, og hundre daler hadde de liggende på kistebunnen, og i fjøset to klavebundne kjyr.
Men så sa kjerringa en dag: «Jeg synes vi skulde reise til byen med den ene kua og selge henne, jeg, så vi kunde få oss noen handskillinger. Vi er så bra folk at vi godt kan ha noen skillinger under hendene, likesom andre har. De hundre dalerne som ligger på kistebunnen, kan vi ikke ta hull på, men jeg vet ikke hvad vi skal med mer enn ei ku. Og litt vinner vi ved det også, at jeg slipper med å stelle ei, i steden for at jeg har gått og måket og vandlet til to.» Ja, det syntes Gudbrand var både vel og riktig talt; han tok kua og gikk til byen med og skulde selge den. Men da han kom til byen, var det ingen som vilde kjøpe ku. Ja, ja, tenkte Gudbrand, så kan jeg gå hjem igjen med kua, jeg; jeg vet jeg har både bås og klave, og det er like langt att og fram; og dermed gav han sig til å rusle hjemefter igjen.
Men da han hadde kommet et stykke på veien, møtte han en som hadde en hest han skulde selge, så syntes Gudbrand det var bedre å ha hest enn ku, og så byttet han med ham. Da han hadde gått et stykke lenger, møtte han en som gikk og drev en feit gris føre sig, og så syntes han det var bedre å ha feit gris enn hest, og byttet så med mannen. Han gikk så et stykke til; så møtte han en mann med ei geit, og så tenkte han det saktens var bedre å ha geit enn gris, og derfor byttet han med han som hadde geita. Så gikk han et langt stykke, til han møtte en mann som hadde en sau; med ham byttet han, for han tenkte: Det er alltid bedre å ha sau enn geit. Da han nå hadde gått en stund igjen, møtte han en mann med ei gås; så byt-
