Side:Eventyr.djvu/143

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


sitte og hvile en stund, for de syntes det var så vakkert å sitte og se ut over vannet, sa de.

De satte sig der, og da de hadde sittet en stund, sa den yngste prinsessen: «Jeg får vel lyske dig litt jeg, Halvor.» Ja, Halvor la hodet i fanget hennes, så lysket hun ham, og det varte ikke lenge før Halvor sov. Så tok hun ringen av ham og satte en annen i steden, og så sa hun: «Hold nå i mig, som jeg holder i Dere, — og gi vi så var på Soria Moria slott!»

Da Halvor våknet, kunde han nok skjønne han hadde mistet prinsessene, og satte i å gråte og bære sig, og han var så rent mistrøstig at de slett ikke kunde stagge ham. Alt det foreldrene bad ham, vilde han ikke stane, men tok farvel, og sa at han visst aldri fikk se dem mere, for fant han ikke prinsessene igjen, syntes han ikke det var verdt å leve.

Tre hundre daler hadde han igjen; dem tok han i lommen og gav sig på veien. Da han hadde gått et stykke, møtte han en mann med en skikkelig hest; den vilde han kjøpe, og tok på å tinge med mannen.

«Ja, jeg har riktignok ikke tenkt å selge den,» sa mannen, «men når vi kunde bli forlikt, så —»

Halvor spurte da hvad han vilde ha for den.

«Ikke mye har jeg gitt for den, og ikke mye er den verd heller; det er bra hest å ri på, men til å dra duger den ikke stort, men alltid så orker den nok matsekken din og dig også, når du går stykkomtil,» sa mannen.

Til sist blev de da forlikt om prisen, og Halvor la sekken sin på hesten, og så gikk han stykkomtil, og stykkomtil red han. Om kvelden kom han til en grønn voll, og der