Side:Eventyr.djvu/140

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


var glad i Halvor og han i dem, og han kunde få den han best kunde like; men den yngste var mest glad i ham av alle tre.

Halvor gikk der og var så rar av sig; han var så stur og stille; så spurte prinsessen ham hvad det var han stundet efter, og om han ikke likte å være hos dem. Jo, det likte han nok, for de hadde jo nok å leve av, og han hadde det godt og vel i alle måter, men han stundet så hjem, for han hadde foreldre i live, og dem hadde han slik hug til å se igjen. Det mente de vel kunde la sig gjøre; «du skal komme uskadd både frem og tilbake igjen, dersom du vil lyde vårt råd,» sa prinsessene. Ja, han skulde ikke gjøre annet enn det de vilde. Så klædde de ham op, så han blev så gild som en kongssønn, og så satte de en ring på fingeren hans, og den var slik at han kunde ønske sig både frem og tilbake med den; men de sa han måtte ikke kaste den bort, og ikke nevne navnene deres, for så var det slutt på hele herligheten; og da fikk han aldri se dem mer.

«Gi jeg nå var hjemme, og hjemme var her!» sa Halvor, og så som han hadde ønsket, gikk det også: han stod utenfor stua hos foreldrene sine før han visste ord av det. Det var i mørkningen om kvelden, og da de så det kom inn en slik gild, staselig fremmendfant, blev de så rent forfjamset og tok til både å bukke og neie.

Halvor spurte om han ikke kunde bli der og få hus natten over.

Nei, det kunde han slett ikke; «vi har det ikke slik,» sa de, «vi har hverken det ene eller det andre som en sånn herre kan være tjent med; men det er best han går