Så reiste de, først Per, som kjørte efter der katta løp føre, og så kongen med alle sine.
Da de nå hadde kjørt et godt stykke, kom de til en stor, diger flokk med vakre sauer; de hadde ull så lang at den mest nådde bakken.
«Vil du si at den saueflokken er hans Herreper, når kongen spør dig, skal du få denne sølvskjeen,» sa katta til gjæteren; sølvskjeen hadde hun tatt med fra kongsgården.
Ja, det skulde han gjerne gjøre.
Da så kongen kom, sa han til gjætergutten: «Nå har jeg aldri sett så stor og vakker en saueflokk! Hvem eier den, vesle gutten min?»
«Det er nok hans Herreper,» sa gutten.
Om litt igjen kom de til en stor, stor flokk med vakre, brandete kjyr; de var så fete at det glinste i dem.
«Vil du si at den bølingen er hans Herreper, når kongen spør dig, skal du få denne sølvøsen,» sa katta til gjæterjenta — sølvøsen hadde hun også tatt med sig fra kongsgården.
«Ja, gjerne det,» sa gjæterjenta.
Da så kongen kom, blev han rent forundret over den store, gilde bølingen; for så vakker en bøling syntes han aldri han hadde sett før, og så spurte han jenta som gikk og gjætte, hvem som eide den brandete buskapen der.
«Å, det er han Herreper,» sa jenta.
Så reiste de litt igjen; og så kom de til en stor, stor flokk med hester; det var de vakreste hester en kunde se, store og fete, og seks av hver lett, både røde og blakke og blå.
«Vil du si at den hestedriften er hans Herreper, når kongen spør dig, skal du få dette sølvstaupet,» sa katta til
