«Han Herreper?» sa kongen; «hvor skal jeg nå si han bor henne?» — for han syntes det var skam han ikke skulde kjenne så bra en mann.
Men det vilde gutten slett ikke ut med; han torde ikke det for husbonden sin, sa han. Så gav kongen Per mange drikkepenger, og bad ham hilse så flittig hjemme og si mange takk for sendingen.
Den andre dagen gikk katta til skogs igjen, og fløi op i hodet på en hjort, satte sig mellem øinene på den og truet den til å gå til kongsgården. Der gikk Per inn på kjøkkenet med den igjen, og sa at han nok kom med en liten sending til kongen, om han ikke vilde forsmå den. Kongen blev enda gladere i hjorten enn han hadde vært i reinsdyret, og spurte igjen hvem det var som kunde skikke ham så gjæv en sending. «Den er nok fra han Herreper,» sa gutten; men da kongen vilde vite hvor Herreper bodde, fikk han samme svaret som dagen før, og den gangen fikk Per enda flere drikkepenger.
Tredje dagen kom katta med et elgsdyr. Da så Per kom inn på kjøkkenet i kongsgården, sa han at han hadde nok en liten sending til kongen, om han ikke vilde forsmå den. Kongen kom ut i kjøkkenet med én gang, og da han fikk se det store gilde elgsdyret, blev han så glad at han ikke visste hvad fot han skulde stå på, og den dagen gav han Per enda mange, mange flere drikkepenger; det var visst hundre daler. Han vilde endelig vite hvor han Herreper bodde, og grov og spurte både om det ene og det andre; men gutten sa at han slett ikke torde si det for husbonden sin, for han hadde nektet det, og det både stritt og strengt.
